Hekseprosessene i Norge
«Hekseprosessene eller trolldomsprosessene er betegnelsen på et historisk fenomen i Europa, fra om lag 1420 til rundt 1750. Det er først mot slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk hexe) for alle typer magi. Trolldomsprosessene var vanlige rettsprosesser der kongen i Danmark-Norge ga lovene, og domstolene var de lokale bygdetingene (laveste instans på den tiden). De lokale bygdetingene dømte etter trolldomslovene. Prestene hadde ikke noen formell rolle under disse prosessene».
«I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge. Det er grunn til å tro at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge er det dokumentert at 307 mennesker ble henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695. Trolldomsanklager mot både menn og kvinner var spesielt hyppige imellom ca. 1610 og 1690. Bruken av dødsstraff avtok gradvis etter «toppåret» 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet. I 1617 ga kongen i Danmark-Norge en skjerpende forordning om «trollfolk og deres medvidere». Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst. Den siste kjente brenningen av en dømt heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695»
Kilde: Hekseprosessene (20.12.2017)
Her i Lister var Barbro Osmundsdatter den siste «heksen» som ble brent på bålet. Det er skrevet bok og laget film om Barbro. Under kan du lese litt om hennes historie. Kanskje kan det friste å ta en tur til Poddeloptet ved Drange i Farsund for å se hulen hun gjemte seg i. Husk god hodelykt! Nedre del av hulen er ikke for de med klaustrofobi!
Heksen Barbro
Barbro Osmundsdatter vokste opp på Tosås i Herad som yngst av fem søsken. Hun ble gift med Rasmus Gunvaldsson Drange og flyttet til Drangsheia (Poddeloptet) som hun hadde arvet. Jorda her var meget dårlig. Søsknene arva fine gårder nede ved fjorden. Barbro må ha vært en spesiell kvinne, for etter hvert begynte det å gå rykter om at hun drev med trolldom og hekseri. Hun hadde et oppfarende temperament, og kunne true folk hun kom på kant med at vonde makter skulle gjøre skam og skade på dem.
Barbro fikk blant annet skylda for at mora døde, en gutt ble lam, en mann hogg seg i kneet, krøtter melka blod, buskap og en mann hadde blitt gal. Bygdefolket meldte henne, og det ble reist straffesak, og da de skulle fange henne gjemte hun seg i Poddelopte-hula.
Den 1. juli 1667 var fogden sammen med 12 lagsmenn og 29 vitner samlet i lagstuen ved Farsund under Helvig tingsted. De var samlet etter en innstevning fra hans kongelige fogd Hans Gabrielsen mot Barbro Osmundsdatter.
Barbro skulle ha drevet med flere ukristelige sysler og gjerninger og hun skulle flere ganger ha ergret og skadet folk og fe. Av disse 29 vitnene var det kun ett som talte for Barbro. De 28 andre vitnet mot henne. Barbro hadde ingen forsvarer og besvarte beskyldningene med at hun aldri kunne gjøre mer enn å sverge og banne. Men bygdefolk i rettsalen ropte «Trollkjerring! Trollkjerring!». Hun ble funnet skyldig og ble fratatt alt hun eide for deretter å bli brent på Engøy i Farsund som den siste her i distriktet.
Folkefantasien har laget mange utrolige sagn om Barbro fra Poddeloptet. I Vestre Krågedalen ligger «Barbrosteinen» som hun i sinne skal ha kløyvd i fire. Hun skal også ha rømt fra bålet ved å kaste et trådnøste opp i lufta, hale seg opp etter tråden og fly av gårde til en av Kålveneshelleren i Drange der de fant henne til slutt.
Barbros far, Osmund Josson Tosås, kunne lese trylleformularer mot vridd fot og blødning, altså i det godes tjeneste. Retten mente dette var første steg mot trolldom, og landsforviste han. Han gjemte seg under Osmundshelleren ved Tosåsen, men da det led mot slutten kom han hjem til Tosås og døde der.
I dag er en gate på Gåsholmen og Engøy i Farsund kalt opp etter Barbro.
Oppmerket tur til Poddeloptet:
Poddeloptet (dyp hule brukt som gjemsel nær Barbros hjem)
Interessante kulturminner:
1. Osmundshelleren ved Tosåsen (faren gjemte seg her etter å ha blitt landsforvist)
2. Forheksede Barbrosteinen ved Vestre Krågedalen
3. Kalveneshelleren i Drange (fanget)
For mer informasjon om Barbro og trolldommen på Sørlandet;
– Rita Hals Gentekos: Barbro – den siste heksen. Utgitt 2010.
– Terje Sødal: Til Skræk og Exempel om trolldom, dødsstraff og kriminalitet på Agder ca. 1550 til 1700. Utgitt 2008.
I følge gammel overtro finnes det sjøorm i Lundevannet og i Sirdalsvannet. Disse har blitt gjenfortalt i generasjoner med stor overbevisning. En av historiene blir gjenfortalt under.
Berner Eikeland, som i 1950-åra samla mykje lokalhistorisk stoff i Bakke og Sirdal, fekk fram i intervjuar med Staale Lenne, Lars Tobias Virak (1867-1961) og Nils Virak (1866-1960), at sjøormen i Lundevatnet nok også av og til tok seg ein tur opp i Sirdalsvatnet. Staale Lenne hadde høyrt si mormor fortelje om dette: «Den synte seg helst på ettersommaren, i varme haustdagar i september/oktober, og serleg når det var sterk vind frå sør eller sørvestleg retning. Ormen hadde eit langt, hesteliknande hovud og hadde faks eit langt stykke attover halsen. Den hadde 3-5 puklar på ryggen, og desse var synlege når ormen kom til overflata».
Nils Virak og Lars Tobias Virak kunne hugse at gamle koner fortalde i deira barndom om sjøormen: «som budde i Lunnevatnet, førdi der va så botnlaust jubt, at den kunne jøyma seg beste der. Men når det på ettersommåren hell og hausten kom med eit fælande uver, me store flauma, å torevêr frå sør hell sørlege kanta, då va dæ ormen fekk ei ræsetid å tanga seg i Sirdalsvatne. Dei sae han velta opp møgje rullestein i åno når han fòr opp åstubben te Sirdalsvatne». Reisa opp i Sirdalsvatnet føretok ormen visstnok berre ei gong kvart tredje år, men: «då kunne han fara opp Sira og heilt te Tonstad å ned atte sama notto hell notto ettepå».
I 1978 kunne ein lesa i Sirdølen avis om ein observasjon av ein sjøorm i Sirdalsvatnet. Den var under 6 meter lang og stakk om lag 33 cm over vannskorpa. Ormen hadde puklar og hestehovud. Fargen minna om grøn mugg. Kva år dette skal ha skjedd, og kven som såg den, er ikkje nemnt. Det einaste avisa opplyser om er at den skal vera observert av ein eldre mann frå Virak. Han sat i ein plastbåt utanfor Oftedal då sjøormen dukka opp. Dette hende i femtida ein morgon han var ute for å trekkje opp garnet».
Teksten er hentet fra Naturtriangelet.no (19.12.2017).
Ønsker du å speide etter sjøormen? Her er forslag til en tur ved Sirdalsvannet.
Det er ikke kun vest i regionen at det har blitt observert sjøorm. I 2016 gikk Helge Müller ut i avisen Lister24 med påstand om å ha sett en sjøorm i Lenefjorden i Lyngdal. Har du abonnement kan du lese historien her.